HOME
French
French
English
Engl.
Deutsch
Germ.
Italian
Italian
Spanish
Span.
Norsk
Norsk

 Hitlers politiske testamente

 


 
FORORD

Etter angrepet på Russland sommeren 1941 gikk Hitler med på at hans politiske filosoferingar i kretsen av nære med arbeidere skulle bli nedskrevet. I 1952 ble disse enetalene offentliggjort som Hitlers «bordsamtaler». Nesten daglige referater foreligger fra tidsrommet 5. juli 1941-7. september 1942. Så var de store vyers tid forbi. Tanken på det kommende tyske og nasjonalsosialistiske Europa kom i bakgrunnen under den dystre, innbitte motstanden mot de overmektige fiender i ost og vest. Den siste opptegnelsen var fra 30. november 1944. De referater som nå er kommet for dagens lys, stammer fra nederlagets tid våren 1945. De er skrevet ned av Hitlers skygge, Martin Bormann personlig, og det er all grunn til å oppfatte dem som Hitlers «politiske testamente». Det dreier seg om 17 referater fra februar og ett siste fra 2. april. Det kan tenkes at det opprinnelig har vært flere opptegnelser, men det er heller ikke noe som tyder på dette.

Som den gang da «bordsamtalene» fra årene 1941-44 ble offentliggjort, kan en også nå spØrre om det er noen grunn til å oversette og spre disse utgydelser som selvsagt er nasjonalsosialistisk propaganda adressert til etterslekten, råstoffet til en Hitler-legende som skulle overleve Hitlers selvmord og Det Tredje Rikes fall. Kan ikke den døde Hitler vise seg som en like farlig agitator som den levende? Vi har neppe noengrunn til å bekymre oss for dette. Denne grove, usammenhengende, demagogiske forkynnelsen, denne formen for intellektuell voldtekt, kunne virke i den atmosfaere av kollektivt hysteri som med raffinert teknikk ble pisket opp på massemØtene. Under det totalitaere regime fra 1933 kunne den øredøvende propaganda og den systematiske indoktrineringen lamme motforestillingene og evnen til kritikk.Men fra Hitlers skrevne ord stiger det ikke lenger opp noen flamme som kan tenne sinnene i brann, bare et rått gufs av uhygge fra et sykt og perverst sinn i en syk og pervers tid. Man blir ikke Hitlerist ved lesning i lØnnkammeret, og for den nye ungdom i Tyskland er Hitler et like fjernt og uforståelig fenomen som for ungdommen i andre land. Hans verker er snarere en belastning enn et aktivum for de små nasjonalistiske sektene som fins.

Hva betydde personen Hitler? Vi gir gjerne ham og hans regime ansvaret for den annen verdenskrig. Kanskje gjør vi rett i det, kanskje ikke. Det var ikke hans fortjeneste at Tyskland i 30-årene kom til krefter igjen. Det var ikke ham som gjorde tyskerne misnØydde med det status quo i Europa som gikk tilbake til nederlaget i 1918 og som nær sagt ingen tyskere godtok, hverken nasjonalsosialister, kommunister eller demokrater. De fleste militaere og politiske sakkyndige forsto like godt som Hitler at Tyskland ville stå sterkest omkring 1940, fØr Sovjet var kommet for langt med sine femårsplaner. Krisen i europeisk politikk kom uavhengig av Hitler. Derimot kan vi overhodet ikke si om den uten Hitler måtte føre til krig. Når så mange intelligente mennesker i mellomkrigstiden var opptatt av problemet opeaceful changeo - fredeliga endringer - var det ikke minst med sikte på den kommende krisen for det europeiske systemet fra 1918. Men vi kan se at med Hitler ble krigen uunngåelig.

Vi står igjen overfor problemet om det enkelte menneske, dvs. den store manns rolle i vår tids historie. I våre vestlige demokratier, våre pluralistiske samfunn, kan det være naturlig å se med skepsis på den store mann og legge hovedvekten på anonyme «krefter» i samfunnet som bestemmer utviklingen og som den store mann orepresenterer». I andre samfunn, som det tyske under Hitler og det sovjetiske under Stalin, blir billedet et annet. Selvsagt «representerte» Hitler den tyske nasjonalisme og selvsagt bar han som statssjef ansvaret for den tyske staten. Men vi ser også hvordan han i sin onihilismens revolusjon» vokser ut av sine sko, frir seg for avhengigheten av og ansvaret for de «krefter» han har bygget på og den staten han leder, og lar sin politikk bestemme av hensynet til sitt eget jeg, av sin grenselØse overmenneske-ærgjerrighet og av de uhyggelige makter i sitt eget syke sinn. I sine siste dystre år kjemper han for Adolf Hitler med suveren forakt for det tyske folks og den tyske stats skjebne. Og de makter i hans eget sinn som han i sin maktstilling som FØrer kunne gi fritt spill, ser vi i full utfoldelse også i hans politiske testamente. Det er en jagets og hatets religion, og alt han hater, samler han under fellesnevneren «jodedommen». Et ekte hat hos undermennesket fra Wien blir et politisk herskemiddel av fØrste rang.

Den oppgave å oversette Hitler byr på særegne problemer. Oversetteren må beherske sin lyst til å tjene som Hitlers frisør. Dårlig tysk godt oversatt blir dårlig norsk. Når oversetteisen forhåpentlig fyller dette krav, henger det også sammen med at den tyske originalteksten ikke er tilgjengelig. Den er gjenstand for en strid om eiendomsretten som kan pågå lenge ennå. Det foreligger imidlertid en engelsk oversettelse, og i andre land har man da funnet det forsvarlig å legge denne til grunn. Teksten er såpass knortet og uklar at det er grunn til å tro at oversetteren har fulgt grunnteksten nøye. I mange tilfelle er det imidlertid ikke mulig å gjette seg til den nøyaktige tyske ordlyden. Jeg har derfor veket tilbake for å gi en så fri og ledig oversettelse som ville vært mulig om jeg hadde hatt den tyske originalen foran meg og kunne vite at jeg traff meningen nøyaktig selv når jeg omskrev. Jeg har derfor oversatt så ordrett som overhodet mulig.

JOHN SANNESS




HOME
THE POLITICAL TESTAMENT OF ADOLF HITLER
French
French
English
English
Deutsch
German
Italian
Italian
Spanish
Spanish.
Norsk
Norsk

Judaism =Racism, Domination, Dccupation
| English | French | Deutsch | Svenska | Portug | Russian | Spanish |

The Protocols of Zion
| English | French | Deutsch | Svenska | Portug | Russian | Spanish | Italian | Danish |